HVORFOR ER DET UINTELLEKTUELT Å SE PÅ PARADISE HOTEL?

Jeg har stor glede av realityprogrammer på tv. Krype ned i sofaen å følge mine favoritter under både harde fysiske påkjenninger og utfordrende mellommenneskelige situasjoner. Når jeg forteller dette til venner ser de på meg med undring; "men de menneskene som deltar i disse programmene vet ikke en gang hvem som er statsminister i Norge."

Mennesker og deres samspill interesserer meg. Det er dette reality serier dreier seg om.
Ville en reality som foregikk i universitetskollegiet på Blindern by på mer dype og interessante aspekter? Neppe, disse menneskene styres av de samme mellommenneskelige mekanismer men vil være mye flinkere til å pakke inn sine motiver og valg.

Det som derimot ansees å være intellektuelt er å lese bøker. Kan du skilte med å ha lest en roman av en anerkjent forfatter, ja da er du med en gang et menneske det er vel verdt å prate med. Men er ikke innholdet i romaner nettopp mellommenneskelige aspekter? Konklusjonen blir at konstruerte (som jo er kjennetegnet på en roman) personer og deres handlinger er mer interessante enn ekte.

Eller er det slik; når du ser reality må du trekke konklusjoner selv utfra de handlingene du selv observerer, mens du i en bok får ferdigutviklede svar på hvorfor personene handler som de gjør?

Så er da grunnen til at eldre personer ikke ser på reality at de rett og slett er late. At de ikke orker å selv bearbeide innholde i det de ser men foretrekker ferdige løsninger fra en forfatter? Sjuler de seg bak intellektualitet mens det egentlig er lathet?